Bergen Sportsfiskere 1933-1958

Følgende artikkel ble skrevet i anledning foreningens 25 års jubileum i 1958 og trykket i jubileumsboken samme år.
Artikkelen er gjengitt i sin helhet uten modifikasjoner.

Starten
Bergen Sportsfiskere ble ikke til som noe utslag av trang til felles hygge på fisketurer eller til selskapelighet under andre former; de som var med den gang i 1933 var beskjelet av en ganske annen ånd: De så med idealistens øyne på fiskesporten, de følte og mente at med de gleder stangen gir følger det også forpliktelser. For å kunne drive godt sportsfiske kreves det en rnangslungen, uegen nyttig og kontinuerlig innsats, som med fål ord kan samles i den velkjente sats: Den som vil høste må også så – At: Bergen Sportsfiskere skulle bli unnfanget i ’Travellers Club skyldtes nærmest den tilfeldighet, at 11 tiltakslystne og interesserte spurtsfiskere samlet seg der og på initiativ av Peter Bøckmann Dahl drøftet en sammenslutning av aktive sportsfiskere. Men intensjonene skyldtes ingen tilfeldigheter: Sportsfiskere landet over hadde imange år både skriftlig og muntlig kommet med til dels sterkt fordømmende meningsutvekslinger om voksende forfall på ferskvannsfiskets område. Så Ienge hadde man vært vitne til slendrian, skadefiske og rovfiske, at man fant å måtte demme opp mot alle utskeielser ved å slutte seg sammen og løfte det som løftes kunne. Og foreninger av virkelystne sportsfiskere grodde opp rundt om i landet – eksempelvis kom Oslo og Lillehammer med sine foreninger året før Bergen Sportsfiskere. De 11 oppnevnte et arbeidsutvalg, og etter flere forberedende møter kunne man endelig i de siste dager av oktober 1933 gjennom annonser i bergenspressen innby interesserte sportsfiskere i Bergen til møte 30. oktober på Hotell Rosenkrantz for å drøfte og eventuelt danne en forening.

Annonsen var undertegnet av følgende: P. Bøckmann Dahl, Jacob Berstad, Sigurd Danielsen, Karl Hansen, Olaf Irgens, Bjarne Johnsen, Sverre Nilsen, Guttorm Olsen, Henrik Platou, Alf Nic. Pedersen, John Pedersen, Sigurd Pedersen, Sigvard Pedersen, Gustav Rogde, Sigurd Tollefsen og Øivind Ørgersen.

Foreningen stiftes
Bjarne Johnsen ledet møtet den 30. oktober, og både han og de øvrige pionerer kunne glede seg over stort fremmøte, i alt om lag 150 interesserte sportsfiskere. Det kan synes underlig at selv om de var møtt frem i den edle hensikt å danne en ren og aktiv forening av sportsfiskere, fordi de innså både ønskeligheten og nødvendigheten av dette, måtte de på møtet formelig slå et slag for saken. Formannen i Bergens Jæger- og Fiskerforening var nemlig også på møtet sammen med noen av samme forenings medlemmer, og samtlige hevdet, at det var overflødig å danne en ny forening all den stund man hadde BJFF og altså kunne melde seg inn i denne. De fikk imidlertid ikke noe medhold i dette; etter en ganske temperamentsfull diskusjon viste avstemningen overveldende flertall for dannelse av en ny og ren forening. Ved det etterfølgende valg fikk styret denne sammensetning:

Formann: Bjarne Johnsen. 
Varaformann: P. Bøckmann Dahl. 
Sekretær: Guttorm Olsen.
Kasserer: Gustav Rogde.
Styremedlem: Arthur Thorsen.
Varamenn: Sigurd Ryberg, Sælen Pettersen, Wangen. 
Revisorer: T. Heradstveit og E. Jordan. 


Medlemskontingenten ble satt til 5 kroner pr. år og foreningens navn ble Bergen Sportsfiskere. 
Alt i foreningens første dager kom medlemstallet opp i 150, året etter det dobbelte, og tre år etter over 500. 
Sammenliknet med Oslo Sportsfiskere, som startet med 500 medlemmer, gir denne raske vekst et tydelig bilde av den interesse sportsfiskere i Bergen hadde for å ta fatt på ideelle oppgaver.

1933: Det første styre
Sittende fra venstre: 
P. Bøckmann Dahl, varaformann, Bjarne Johnsen, formann, Gustav Rogde, kasserer
Stående fra venstre: Arthur Thorsen, sekretær og Guttorm Olsen, styremedlem

"Fiske for flest mulige"
Og oppgavene var mange: 
Fiskebestanden måtte pleies ved uttynning av overbefolkete vatn og ved å sette ut yngel i fiskefattige 
eller tomme vatn - til dette siste krevdes det klekkerier. Videre måtte det på bred front arbeides for å 
komme tillivs det sterkt utbredte skade- og rovfiske. Krav om instruksjon i kasteteknikk og konkurranser måtte imøtekommes, 
og man skulle også gi medlemmene gode fiskeplasser ved å sikre dem rettigheter til dette. Det var så mangt 
Arbeidet med klekkeriene vil bli behandlet i en artikkel annet sted i denne bok, her skal bare for oversiktens skyld nevnes, at det føste 
klekkeri som ble satt i virksomhet lå på Kjenes i Seim. Her ble det også støpt en dam for kunstig foring av yngel, den første av denne art her i landet. 
Alt i 1935 brakte dette første klekkeri foreningen 40 - 50.000 aureyngel, en ganske pen start. Samme år overtok foreningen
sammen med tidligere leiere i Oselven klekkeriet ved Lyssand. Det var gammelt, derfor gikk man straks til en utbedring av 
det med sikte på større kapasitet. Med disse to klekkerier sto Bergen Sportsfiskere i dens første år relativt godt rustet til en yngelutsetting, som fant mange veier her vest. Medlemmene viste under disse fremstøt levende interesse for og vilje til å gi en hjelpende hånd med i laget. Uten all denne strålende frivillighet ville verket ikke ha lykkes for med en årskontingent på 5 kroner pr. medlem rekker en ikke langt! Det er i denne forbindelse verd a merke seg, at foreningen under disse fremstøt med yngelutsetting vakte slik oppmerksomhet, at den fikk mange tilbud fra distrikter her vest om å overta fiskevatn mot å sette ut yngel og ellers passe dem. Men den stilling foreningen tok til disse henvendelser vitner om høy moral og et ideelt syn på sportsfisket: Man var villig til å hjelpe med yngel og utsetting av denne så langt klekkeriene maktet det, og all yngel ble gitt gratis når det gjaldt vatn med fritt fiske. Men å underlegge seg vatn etter vatn for å få eneretten til å fiske der, stemte ikke med foreningens syn på disse ting. Bjarne Johnsen formet dette syn i en uttalelse til et blad på denne måte: "Mest mulig fritt fiske! La alle som kommer til et sted få fiske, medlem av en forening eller ikke! " Denne utmerkete savoir-vivre hindret naturligvis ikke foreningen i å sikre seg rettigheter for medlemmene til fiske i elv eller vatn, som ellers ville ha vært låst fast av private. 

Når Bergen Sportsfiskere slik like etter starten fikk et romsligere fiske i Storevatnet i Seim og en del av Oselven, hadde dette minst to gylne grunner: kultivering av fiskebestanden og "fiske for flest mulige". Men før vi omtaler disse to rettigheter er det verd å minnes Alvøyvatnet, som ble foreningens første tumleplass og forsøksobjekt. Pa grunn av skadelig tjuvfiske og vel også iblant det reneste rovfiske var fiskebestanden i Alvøyvatnet ikke bra i 1933, men i full forståelse av hva Bergen Sportsfiskere kunne utrette stilte fabrikkeier Fasmer og hans sønn vatnet til foreningens disposisjon. Alt første året ble det sloppet ut 10.000 yngel, og senere overførte man år etter år settefisk fra de overbefolkete Ulsmågvatn og Myrdalsvatn i Fana. Ved merkeforsøk som ble gjort samtidig, fikk man bevis for, at bestanden tok seg opp både raskt og pent, ernæringsforholdene var meget gode, den magre settefisk ble snart rund og fet og dens hvite kjøtt ble tiltalende lyserødt. Takket være denne pleie ble Alvøyvatnet et eksempel som fristet til videre fremstøt. Instruksjon i kasteteknikk ble til å begynne med gitt i Revehallen på Nygårdstangen. Interessen var upåklagelig, som regel tok om lag 25 del i denne innendørs trening hver gang. Men alt i 1934 gjorde man de første tak til kastebryggen på østsiden av Tveitevatn. Den fikk en ideell beliggenhet i retning nord-sør, men vindforholdene var ikke gunstige. Etter noen år fikk vi, med stor elskverdighet, anledning til å benytte B.J.F.F.'s brygge ved Lille Tveitevatn, og denne har vært flittig brukt inntil i dag. På grunn av Fana El.verks kraftledning på Storetveit må vi dessverre flytte bryggen, og forhandlinger herom er allerede i gang. Mange sportsfiskere har her fått en både kjærkommen og givende undervisning i kasteteknikk både med flue og sluk. Sluken var i foreningens første år på langt nær ikke så alminnelig som den er det i våre dager. Det var for det meste ungdommelige fiskere som søkte disse instruksjonskurser, og etter at foreningen fikk sin junioravdeling har tilmed rene unggutter vært med som de ivrigste etter å lære den rette bruk av dette fine redskap. I årenes løp har instruksjonen oppe ved Tveitevatn ført til mange fine kastere, som tilmed har hevdet seg bra ved konkurranser både innenlands og utenlands. Dette vil bli nærmere omtalt annet sted i boken sammen med oversikten over kasteutvalg og pokaler i årenes løp. Men hvor skulle sportsfiskerne prøve de ferdigheter de hadde lært? I Alvøyvatnet og Storevatnet i Seim, i Loneelven og Oselven naturligvis, Teigdalselven også, men ellers? Sportsfiskere farer så vide Og derfor satte foreningen seg straks etter starten i sving med å utarbeide en brosjyre over rundt regnet 120 fiskevatn og sjøaureelver i Hordaland. Den ga mange opplysninger og betegnet i det hele tatt et stort arbeid. 

Norges Sportsfiskerforbund 
All begynnelse er vanskelig, sier et gammelt ord, og dette kan vel også passe på Bergen Sportsfiskere. Men når en ved denne milepel ser seg tilbake, fylles man helt uvilkårlig av undring over den sterkt aktive innstilling den nye forening viste for å overvinne alle begynner-vansker. Alt tatt i betraktning må en si, at dens to første år viste de mest imponerende resultater, de håndgripelige sådanne. Foreningen arbeider jo i visse retninger også på lang sikt, men det er her grunn til å gjengi et ganske lite men sterkt fortellende utsnitt fra meldingen som ble fremlagt på årsmøtet 13. november 1935: "Foreningen eier i dag: 1 utklekningsanstalt ved Kjenes i Seim, 1 ditto ved Oselven, 1 hytte ved Storevannet i Seim, 1 hytte ved Os- elven, treningsbrygge ved Tveitevannet, fiskerettigheter i Oselven, Loneelven og Teigdalselven samt i Alvøyvannet og Grimevannet. Båter i Storevannet ved Seim, Tveitevannet ved Seim, Storevannet i Alvøen, Grimevannet, Oselven." Av innlysende grunner ble det ikke ved dette høve nevnt senere gaver: De fem båter som kjøpmann H. M. Platou skjenket foreningen på vårmøtet året etter, formannsklubben og senere stemmeurnen, gitt av P. Bøckmann Dahl. H. M. Platous største gave var leieretten til Oselven som han skjenket Bergen Sportsfiskere, uten den ville foreningens første år ha vært et viktig insitament fattigere. 
Det store og grunnleggende arbeid som ble gjort i de første år av Bergen Sportsfiskere fyller en, som stadig nevnt, med beundring. Men ser man på alt i et videre perspektiv, kan også de andre og stort sett jevnaldrende foreninger av sportsfiskere rundt om i landet oppvise det samme. Disse 1930-årenes første og unge sportsfiskerforeninger virket over det sønnenfjelske Norge formelig som en vekkelse til større oppslutning om arbeidet for vern og bedring av fiskebestanden i våre elver og vatn. Foreningene gjorde en stor og bane- brytende innsats hver i sitt distrikt, og etter hvert som de nærmeste og lokalt sett mest nærliggende utgangsstillinger var besatt, tok man til å se på verket i en større sammenheng. Og da så man, at bakom herreds- og fylkesgrenser arbeidet man med nøyaktig de samme oppgaver, de samme problemer. En i så høy grad felles målsetting viste, at tiden nå var inne for en landssammenslutning. Og våren 1937 ble Norges Sportsfiskerforbund dannet. Dette skjedde i Oslo, og med i hovedstyret fra vår forening ble Guttorm Olsen med P. Bøckmann Dahl som varamann. Arne Baggerud fra Oslo Sportsfiskere som ble forbundets formann ga følgende eksposå til pressen umiddelbart etter: "En av våre viktigste oppgaver blir jo vern om og bedring av fiskebestanden. Gjennom opplysningsvirksomhet vil vi arbeide for forståelsen av rasjonelt fiske og utbre fiskerkultur både blant sports- og yrkesfiskere. Dette betyr jo også meget i forhold til vassdragseierne. Her har forresten de eksisterende foreninger allerede utrettet meget, og det vil være av stor betydning at vi får flere for- eninger som arbeider for det samme. Den store interesse som sportsfisket omfattes med gjør det tvingende nødvendig at flest mulig av våre vassdrag blir tilgjengelige for lovlig fiske for menigmann. Vi må derfor fremme fiskemulighetene i de mange almenninger rundt om i landet. De tilsluttede foreninger har allerede nedlagt meget arbeid her." Som en anerkjennelse av de store løft Bergen Sportsfiskere hittil hadde gjort, visstnok meddelt av forbundets daværende sekretær o.r.sakfører Aage Rygh etter hans besøk her i 1937, ble det besluttet at det første ordinære forbundsting skulle holdes i Bergen. 

Vitenskap og ingeniørkunst
Men tilbake til Bergen Sportsfiskere. Når man går gjennom foreningens annaler får man et klart og tydelig inntrykk av, at de ideelle sider ved den mangeslungne virksomhet vokser. Tidligere i denne artikkel har vi nevnt arbeidet med klekkeriene, yngelutsetting, merkeforsøk, overføring av settefisk osv. I 1951 gikk man et skritt videre i retning av nært samarbeid med vitenskapelige institusjoner: Man fanget inn settefisk i overbefolkete elver og vatn, merket dem, og slapp dem ut i sjøen for å samle nye erfaringer og mer viten. Man valgte Os og Jondal i Hardanger som sted for disse fremstøt: Os for at man kunne få et bilde av hvordan vassauren tok seg opp i sjøvatn ute ved havkanten, og Jondal det samme inne i en f jord. Alt 5-6 uker etter fikk man svar på litt av hvert. Ved gjenfangst av den utslopne, merkete vassaure viste det seg, at den vokste påfallende sterkt, bare 48 døgn etter utsleppingen hadde den lagt det dobbelte til sin vekt og et år etter det femdobbelte! Mest ute ved havkanten og altså Os, litt mindre inne i fjordene omkring Jondal. Etter disse forsøk karakteriserer konsul Kjell W. Jensen utslepping av vassaure i sjø som en lønnsom affære. Så her står man overfor forholdsvis nye kjensgjerninger, som sammen med bl.a. professor Knut Dahls undersøkelser må sies å åpne visse perspektiver en liten provins til landet lagt! Det bør nevnes ved denne milepel, at det især skyldtes daværende formann, W. Nitter Egenæs, at foreningen tok til med disse oppgaver av vitenskapelig tilsnitt. Bergen Sportsfiskere har også hatt tid og krefter til å søke rettet på den mistrøstige ting, at vassaure fanges og selges i gytetiden, likeså overstøinger av sjøaure og laks. Etter fremstøt, bl.a. fra Bøckmann Dahl, ble det nedsatt et utvalg, som skulle prpve å komme dette skadefiske tillivs, bl.a. ved et salgsforbud for vassaure i gytetiden. Utvalget kom i sin konklusjon i 1951 til, at de uensartede fredningsbestemmelser bør avløses av et generelt salgsforbud for vassaure fanget i Sogn og Fjordane og Hordaland i tiden 1/10 - 1/2. Gytefisk er jo dårlig handelsvare, derfor blir dette fremstøt også støttet av fiskehandlere i Bergen. Fiskerimyndighetene bifaller også foreningens arbeid her og ber om lovbestemmelser, som eventuelt blir tatt med i den nye lov om ferskvannsfiskeriene. Landbruksdepartementet uttaler sin glede over tiltaket. Men det å forlenge våre elver for laks og sjøaure, gi livsrom til nye stammer og billedlig talt legge nytt land under plogen, det er likevel de største tak og de som koster mest penger. Også denne sak har veiet tungt for foreningen gjennom alle år, og det har heller 
ikke manglet på planer og grundige overveielser. Disse vil bli behandlet i en artikkel for seg, her skal bare for oversiktens skyld nevnes, at foreningen i flere år har arbeidet med tre prosjekter: laksetrapp i Sageelven i Lonevåg og lakseheis i Jondalselven. Videre er det bygget laksetrapp i Loenelven i Nordfjord med god fiskeoppgang som resultat. Spørsmålet om damanlegg samme sted for oppaling av lakse- yngel er under utredning. Ettersom disse saker jo fører med seg betydelige bevilgninger for foreningen, har de vært gjenstand for atskillige drøftelser både på årsmøter og ekstraordinære generalforsamlinger, og mange medlemmer. har vært engasjert i en rekke befaringer og annet arbeid i forbindelse med disse planer. Selv om man ennå ikke kan peke på endelige eller håndgripelige resultater, så er ved dette jubileum disse utslag av ideer om og vilje til fremme av samfunnsnyttige tiltak langt mer enn bare papirsaker. De vitner alle sterkt om den ansvarskjensle og de forpliktelser som foreningen gjennom disse år har kjent og som hele tiden har vært dens ledestjerne. Mens foreningens medlemmer ser frem til hva disse planer kan føre til av fremtidig fiske, svinger man stangen på kjente og kjære fiskeplasser, som sant å si nå er blitt temmelig opptråkket gjennom disse 25 år. Nærøydalselven er senere kommet til og senest Bolstadelven. Ja, Kalandsvatn bør også komme med i bildet som et forholdsvis nært og nå og da ganske bra sted for fiske av pen vassaure. Siden 1950 har foreningen også fått sin tredje hytte her, Kallebu, oppkalt dels etter vatnet, dels etter daværende formann Calle Schnitler. Men et forholdsvis nytt trekk ved sportsfisket er kommet til i de senere år et trekk som vel var noe nær utenkelig ved foreningens start: sjøfisket. Om det er den stigende popularitet kastesluken nyter eller andre ting skal vi ikke komme inn på her. Vi skal bare slå fast, at fiske i sjøen med kastesluk er blitt en insiterende side ved sportsfisket. Havet og fangstmulighetene er nær sagt uten grenser, og øygarden her vest byr jo de vakreste naturopplevelser i tillegg til fiskets spenning, dessuten bor mange av foreningens medlemmer ute i øygarden i sommerhalvåret. Kort sagt, Bergen Sportsfiskere ser våkent denne nye side ved sportsfisket i øynene. I sommer ble det arrangert fellestur ut til Nordøysund, og fremtidige fisketurer ut til øygarden kan man regne med. Andre av landets sportsfisker-foreninger gjør dette i større utstrekning enn vi her i Bergen. Uten tvil vil dette fiske vinne voksende popularitet med årene. 

"..ikke av selskapelige grunner"
Det ligger nær å avslutte denne oversikt med å nevne, at Bergen Sportsfiskere i disse 25 år stort sett er kommet sammen til hyggelig samvær bare to ganger om året. I de tidligste år opp til fire ganger. Det skulle altså holde, det som er nevnt i innledningen, at det var ikke av selskapelige grunner foreningen ble til. Til overflod skal det nevnes, at av disse to årlige sammenkomster var den ene alltid selve årsmytet med et utall viktige saker, men også til det andre møtet har det vært både en og flere betydelige saker til behandling. Dette bare for å understreke, at marginen til selskapelighet i Bergen Sportsfiskere i disse 25 år har vært ytterst minimal. Qg når vi først har innlatt oss på dette kapitel bør det også nevnes, at i foreningens historie er det egentlig bare to sammenkomster som kan kalles rent selskapelige 10-årsfesten og 20-årsfesten. Den første av disse gikk for seg i 1943 med alle de matvansker og restriksjoner som krigen førte med seg. Like vel greidde formannen den gang, Guttorm Olsen, å skyte store og vesentlige deler av en okse, delene rakk faktisk til om lag 150 personer, så det kan ikke ha vært meget igjen av oksen som overlevde krigen. Det var en fest som det ganske innlysende står et særlig sus av. Den ble holdt på Hotell Rosenkrantz, og kanskje var hotellets daværende styrer, vårt medlem Odin Thorsen, ikke så lite medskyldig. Men festen kom også på en grandios måte til å markere et nytt og sterkt tillegg til den fortegnelse av foreningens eiendommer som tidligere er gjengitt: Foreningens føste formann, Bjarne Johnsen, skjenket 10.000 kroner. Han ble også ved samme høve og forresten før gaven med stor og enstemmig tilslutning utnevnt til foreningens første æresmedlem. Videre returnerte kjøpmann H. V. Platou sjekken fra salget av hytten Osebu, som altså dermed er en av hans gaver til foreningen. Men også 20-årsfesten i Logen Den gode Hensigt var en minneverdig stund, for da hadde Bergen Sportsfiskere for første og eneste gang i foreningens historie sine koner med. Den tidligere formann, Calle Schnitler, var toastmaster, dagens taler var dagens formann W. Nitter Egenæs, hovedtaler var foreningens første formann og dens på mange måter levende interesserte støtte gjennom alle år Bjarne Johnsen. Og for første og eneste gang i Bergen Sportsfiskeres historie ble det danset!